nytt
Vi har sett alle Oscar-filmene: Hvilke bør du se?
Vurdering av de 9 Oscar-nominerte filmene før 6 av dem kommer til Norge.
Maria Fürst 28. jan 2014 kl. 05:23FacebookTwitterTips en vennSkriv ut
I amerikansk målestokk var 2013 et eksepsjonelt godt og variert filmår. Allerede på vårparten hadde Derek Cianfrances etterlengtede The Place Beyond The Pines med Ryan Gosling og Bradley Cooper i hovedrollene premiere. I løpet av sommeren leverte Woody Allen sin tragiske San Francisco-hyllest/Wall Street-kritikk i Blue Jasmine, og i september fikk vi se Enough Said med salige James Gandolfini og alltid sjarmerende Julia Louis-Dreyfus sammen for første gang. For ikke å snakke om den utrolig spennende og Seven-aktige Jake Gyllenhaal/Hugh Jackman-thrilleren Prisoners, med verdens kjipeste tomsingskurk (skuespilleren Paul Dano dukker for øvrig opp i 12 Years a Slave også, og har nesten en like stusselig rolle der). Deretter fulgte Gravity, Captain Phillips, og nettopp 12 Years a Slave, samt Dallas Buyers Club og Nebraska som perler på rad. Og tradisjon tro ble noen av de største Oscar-håpene holdt igjen så lenge som mulig, noe som resulterte i en boom av storfilmer med premiere tett oppunder jul. David O. Russells American Hustle, The Wolf of Wall Street og Spike Jonzes Her var bare noen av de håpefulle som fylte de amerikanske kinosalene rundt nyttår.
 
Men globalisering, internett og faenmanns oldemor til tross; i Norge venter vi fremdeles på å få sett brorparten av filmene som nå kjemper om Oscar for årets beste ditto. 12 Years og Wolf kommer førstkommende fredag, mens Her, Dallas og Hustle blir satt opp tre fredager på rad fra 14. februar. Gullpalme-vinnende Nebraska må vi derimot vente på forgjeves, for den kommer ikke til norske kinosaler i det hele tatt – til tross for at dette er den «norskeste» og «luneste humor»-filmen av dem alle.


American Hustle



(COLUMBIA/SF NORGE)

Regissør og manusforfatter David O. Russell har tidligere gitt oss superfilmer som I <3 Huckabees og Three Kings, i tillegg til mesterverkene Silver Linings Playbook og The Fighter som han ble Oscar-nominert for i henholdsvis 2013 og 2011. Prisdryssene ser nå ut til å bli en vane. I American Hustle fortelles historien om svindlerparet Irving (Christian Bale) og Sydney (Amy Adams) som blir tvunget til å samarbeide med en wannabe gangstersmart FBI-agent (Bradley Cooper) for å lure korrupte politikere inn i en felle. Jennifer Lawrence og Jeremy Renner utgjør trekløverets nærmeste venner og fiender, og alle unntatt sistnevnte er Oscar-nominerte for skuespillerinnsatsen. Hele gjengen er dog en fryd å se på.
 
Filmen er lagt til slutten av 70-tallet, musikken er tøff og kostymene fete, men tidskoloritten er ikke like treffende som den Ben Affleck tryllet frem i fjorårets vinnerfilm Argo. Og, som blant annet Tina Fey og Amy Poehler påpekte under Golden Globe-utdelingen ved å gi filmen den alternative tittelen ”Explosion at the Wig Factory”; parykkene henger ikke helt på greip. Men samma det, når resultatet er en av de kuleste filmene vi har sett i år. Selv om den ikke kan måle seg med…

Terningkast 5


The Wolf of Wall Street


(UNITED INTERNATIONAL PICTURES/PARAMOUNT)

… For hvem kan vel egentlig måle seg med radarparet Martin Scorese og Leonardo DiCaprio? Det er femte gangen de samarbeider nå, og selv om både The Departed og Aviator var fantastiske, slår denne filmen gnister som røyklegger forgjengerne. Leo regjerer i rollen som sleip megler, samtidig som Scorsese er befriende løs i regisnippen og gir ham spillerom til å bygge opp en karakter som er både hysterisk morsom, gatesmart, karismatisk, drittsekk, narkoman, sexavhengig og helt idiot på en gang. Av samme grunn mener noen filmen med fordel kunne vært strammet inn mange kvarter. Vår mening er derimot at den uregjerlige formen underbygger filmens tema om fråtsing og regelbrudd, og at den med sine 3 fete timer er akkurat passe lang.

The Wolf of Wall Street er basert på biografien til finansmannen Jordan Belfort, som sonet en fengselsstraff på knappe to år etter å ha svindlet til seg nærmere 1 million dollar i uka over en lang periode. Pripne amerikanere har beskyldt filmen for ikke å ta nok moralsk avstand fra historien som fortelles – og at publikum dermed risikerer å gjøre Belfort til en helt og et forbilde. Men herregud, hvor mye skal egentlig mates inn med teskje? Vi er ganske sikre på at alle i Norge kommer til å skjønne greia; at dette er en typisk Scorsesisk fremstilling av et glamorøst, men kriminelt miljø, akkurat som disse ble skildret i Mafiabrødre og Casino. Vel blir vi kjent med gangstere det kan være stilig å betrakte på en lerretslengdes avstand, men det er vel ingen som drømmer om å leve slik i virkeligheten? Amerikanere ass.

Terningkast 6


Dallas Buyers Club


(SF NORGE/FOCUS)

I løpet av de siste to årene har Matthew McConaughey slått kolbøtte fra å spille stripper i Magic Mike og dude i filmer som Dazed and Confused og … Surfer, Dude, til å gjøre helt andre rollevalg. Med den råbra nye HBO-serien True Detective (der han spiller mot Woody Harrelson), en aldeles uforglemmelig birolle i over nevnte The Wolf of Wall Street, og ikke minst hovedrollen som den AIDS-syke rodeocowboyen Ron Woodroof i Dallas Buyers Club (som han allerede har vunnet både Golden Globe- og SAG-award for) befester Texas-kjekkasen med det vanskelige etternavnet seg nå som en karakterskuespiller av rang. McConaughey tok av seg 21 kilo for å spille i filmen, som er løselig basert på virkelige hendelser. Og folk som går opp eller ned i vekt for å underbygge en karakter, pleier som regel å bli anerkjent for det. Men han spiller selvfølgelig bra som bare rakkern også.
 
Når Oscar-statuettene skal deles ut 2. mars, tipper vi likevel Paul Newman-look-a-like'n må finne seg i å bli slått på målstreken av medskuespiller Jared Leto (selv om de stiller i hver sin klasse). Leto utgjør den HIV-smittede transvestitten Rayon i samme film – en karakter han spiste, sov og levde med gjennom natt og dag i tre måneder. Den eksentriske rockestjernen fra 30 Seconds To Mars prøvde til og med å legge an på regissør Jean-Marc Vallée under prøvefilmingen. Begge de nominerte rolleprestasjonene er imidlertid bedre enn filmen i seg selv, som egentlig er relativt konvensjonell.

Terningkast 4


Her

(WARNER)

Det høres kanskje teit ut med en film om en mann som forelsker seg i operativsystemet på datamaskinen sin (en slags avansert Siri), men så er det Spike Jonze som har skrevet manus og regissert filmen da, og han er jo ingen hvem som helst: Being John Malkovich, Adaptation og Where The Wild Things Are er fett snacks for filmstudenter og selvutnevnte cineaster. Likevel; i Her trekkes den ellers sjarmerende underligheten til Jonze for langt. Ideen er topp og starten på filmen bra. Joaquin Phoenix er supersøt som Theodore Twombly med den fine barten sin, og han spiller nydelig forelsket. Men de uendelige samtalene mellom Theo og den hese telefonsexstemmen til Samantha (Scarlett Johansson) får etter hvert rarhetsbegeret til å renne over.

Samtidig tværes plottet ut til en liten evighet; Samantha blir med på søndagstur, på parmiddag, på jobben. Venner og kolleger av Theo aksepterer henne etterhvert og tar henne på alvor, for hvem bryr seg vel om folk er sammen med mennesker eller maskiner i fremtiden, liksom? Men selv innenfor filmens univers er ikke dette troverdig, derfor blir kjærlighetshistorien irriterende istedenfor fin å se på. Og når filmen endelig er over føler du deg både lurt og provosert. Kort oppsummert: Dette er Lars and The Real Girl på vranga sett gjennom et par Google-briller. Men pluss for kule herrebukser, fine farger, morsomme øyeblikk og et poetisk science fiction-portrett av LA, det skal filmen ha.

Terningkast 3


Nebraska


(UNITED INTERNATIONAL PICTURES/PARAMOUNT)
 
Alexander Payne er mannen som lagde den nyklassiske drikkefilmen Sideways fra California i 2004, og fulgte opp med George Clooney i The Descendants fra Hawaii syv år etter. Nå er han tilbake med en herlig surrebukkfilm fra sine egne hjemtrakter, om gamlisen Woody Grant som tror han har vunnet 1 million dollar fordi han har mottatt et reklamebrev der veldig store bokstaver forteller ham dette. Eller tror han det egentlig? Uansett; Woody er overbevist om at han må komme seg til Nebraska (der kontoret til reklamebyrået ligger) for å cashe inn gevinsten, og benytter enhver anledning til å labbe av sted i riktig retning. Gjerne midt på natten, i pysj og med gebisset på snei.
 
Husker du den rare David Lynch-filmen The Straight Story? Nebraska minner litt om denne, men er MYE morsommere. Bruce Dern (faren til Laura) spiller dement så man skulle tro han var det selv. Sønnene David (Will Forte) og Ross (Bob Odenkirk, aka Saul Goodman fra Breaking Bad), er så utrolig søte at man får lyst til å være mor til to voksne menn når man ser dem sammen, og den gamle mora deres er så skærp og rapp i kjeften at hun er blitt Oscar-nominert for beste birolle. Rett og slett en kul og subtil film om gamlinger, familiebånd, grådighet og tapere fra ingenmannsland i USA.

Terningkast 5


12 Years a Slave


(SF NORGE/FOX)
 
Slavehandelen er et bekmørkt kapittel i USAs historie, og det er derfor - for å si det råmildt - ikke særlig festlig å se 12 Years a Slave, den sterke oppfølgerfilmen til Shame-regissør Steve McQueen (nei, ikke skuespilleren fra Bullitt). Men det er desto viktigere å se den. For vi må ikke glemme hvor inni helvetes jævlig det var for afroamerikanere i USA for bare 150 år siden. For eksempel for den velkledde musikeren Solomon Northrup, en fri, svart mann med eget hus, kone og barn, som på usedvanlig uheldig og brutalt vis ble kidnappet til slaveri mens han trodde han var på forretningsbesøk i Washington DC. I løpet av én natt ble spellemannen fengslet, lenket og kledd naken, før den frie mannen i ham bokstavelig talt ble banket ut ved hjelp av en planke.

12 Years a Slave er basert på boka Solomon skrev etter, nettopp, 12 år som slave. Den hittil ukjente britiske skuespilleren Chiwetel Ejiofor tolker hovedrollen så det gjør vondt i magen å se på, og er vel fortjent Oscar-nominert for innsatsen. Det samme gjelder motspiller Lupita Nyong – også et helt nytt fjes i Hollywood. Karakterveteran Michael Fassbender inkarnerer den hvite rasshøl-klassen så man får lyst til å piske ham til blods, og er havnet i Oscar-racet for dette. På grunn av den sterke historien som fortelles her, kan vi nesten ikke tenke oss annet enn at dette er filmen som blir kåret til årets beste. Sammenliknet med de andre nominerte i klassen, føles den i hvert fall veldig mye større og viktigere – i hvert fall i et amerikansk perspektiv. Selv om dette også er en konvensjonelt fortalt film.

Terningkast 5


Captain Phillips

(UNITED INTERNATIONAL PICTURES/COLUMBIA)
 
Som flere av de andre Oscar-favorittene i år, er også denne basert på en sann historie. Tom Hanks spiller kaptein Richard Phillips, som i 2009 ble offer for somaliske pirater med påhengsmotor og maskingevær utenfor Afrikas Horn. Filmen viser piratenes råskap, men får samtidig frem hvor ille det er å leve ved Somalias kyst, der yrkesvalget for unge menn beskrives som «fisker eller pirat». Og når de internasjonale lasteskipene tømmer havnebassenget for fisk, er det ikke så mange alternativer igjen. Dette aspektet løfter filmen fra å være en helt A4 samlebåndsthriller, men gjør den nok ikke interessant nok til å hevde seg helt i toppsjiktet.

Vi syns derimot Tom Hanks ble snytt for en Oscar-nominasjon for tittelrollen. Særlig mot slutten av filmen spiller han avsindig bra, og i hvert fall bedre enn Christian Bale i American Hustle (men så har han jo litt mer å spille på også, da). Den somaliske taxisjåføren Barkhad Abdi, som portretterer den radmagre kidnapperen Abduwali Muse, er på sin side belønnet for en imponerende sløy skuespillerdebut, så muligens lider Oscar-komiteen i dette tilfellet av Stockholmssyndromet.

Terningkast 4


Philomena



Dame Judi Dench, dama som har spilt M i alle James Bond-filmene siden GoldenEye i 1995, portretterer her den gamle damen Philomena fra virkeligheten, som i sin ungdom havnet i uløkka etter å ha vært løs på tråden med et tilfeldig bekjentskap (hun visste ikke hvordan man ble gravid, for ingen hadde fortalt henne dette). Irsk katolikk som hun er, blir hun derfor sendt til noen heksete nonner i et kloster, og må jobbe på arbeidsleir der for å betale sin straff, helt til den lille sønnen blir adoptert bort rett foran øynene hennes, bare med et gitter imellom. Familien sin ser hun aldri igjen.
 
Philomena er basert på journalisten Martin Sixsmiths bok The Lost Child of Philomena Lee, og manuset til skuespiller Steve Coogan er bra. Sakte graves det frem ny informasjon som belyser historien og gjør den spennende å følge. Humoren er erkebritisk og samspillet mellom mor og skribent tørt og godt. Men det dreier seg om veldig voksne følelser, så dette funker nok best for folk som er så eldgamle at de har rukket å få barn selv. For denne gruppen er filmen derimot nydelig.

Terningkast 5
 

Gravity
 

(SF NORGE/WARNER)

Ingen tvil om at dette er en utrolig imponerende mastodon av en film, både scenografisk, teknisk, lydmessig og visuelt, dessuten har vi sjelden følt oss mer klaustrofobiske i kinosalen. Men.. årets beste er det vel ei? Iallefall ikke rent innholdsmessig? Sandra Bullock overbeviser dog som livredd og lost-in-space, selv om vi personlig ikke er så begeistret for den jernkvinnen med sammenbitte tenner hun nesten alltid henter frem på ett eller annet tidspunkt i filmene sine. Men George Clooney, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Terningkast 5
Del denne saken:Kommenter nedenfor:
730s nyhetsbrev

Instagram @730no

Utgiver: 730 AS, Observatoriegaten 1b, 0254 Oslo, c/o Music Norway.
Redaktør: Janne Monsen Tveit janne@730.no. Eier: Gisle G. Stokland gisle@730.no.
Kontakt/tips: post@730.no. Utvikler: 8020. Annonsere?