nytt
En av TVs aller beste episoder fyller 10 år
Seriøst.
CHRISTER DAVANGER christer@730.no 07. mar 2018 kl. 14:24FacebookTwitterTips en vennSkriv ut

DISSE ER MERKELIG NOK IKKE SENTRUM FOR LOSTS BESTE EPISODE (ABC)

Røykmonstre, isbjørner og forheksede lottotall var kun en brøkdel av det som etablerte Lost som et av 2000-tallets mest fascinerende TV-show. 


 
Gjennom seks år og 121 episoder bød J.J. Abrams, Carlton Cuse og Damon Lindelof-samarbeidet på heftig karakterdrevet mystikk som holdt TV Norge-seerne trygt (eller kanskje utrygt?) plantet på setekanten.
 


Vel, for det meste.
 


En av seriens mest interessante sider var jo hvor ekstremt dyktig den var til å splitte seerne sine. 

Tilsynelatende er Lost enten en serie som treffer så godt i hjertet at man sitter og forsvarer den i artikler 15 år senere, ellers har man et lite innebygd raseri etter at siste halvdel av serien ikke var tilfredsstillende nok.

Dersom man spør mannen / damen på gata i dag om de likte Lost, er sannsynligheten stor for at man får et mumlete svar tilbake om at de likte de to første sesongene, men falt av etter det. 


 


Her ligger dog poenget vi ville ta opp i dag; misnøyen siste halvdel av serien får er egentlig ufortjent – det er jo faktisk da den er på sitt beste kvalitetsmessig.


 
Jo, du leste rett. Just hear me out.
 


I disse dager er det faktisk 10 år siden USA sendte det som sannsynligvis er Losts sterkeste avsnitt, og jeg tør å påstå 40 av de mest tilfredsstillende minuttene som noensinne har gått på skjermene våre.
 


I den anledning vil vi kjøre en liten throwback og ta en titt på episoden The Constant (sesong fire, episode fem) og hvordan den viste frem Lost på sitt desidert beste. Vi advarer om høy bruk av superlativer. 


 
Først og fremst er sesong 4 generelt en merkbar forbedring i tempo fra 3 – her hadde nemlig Cuse og Lindelof fått grønt lys til at de kunne begynne å sette opp til sluttspillet, etter at ABC-nettverket i en lengre periode bare ville at de skulle utvide mer og mer i bakgrunnshistorier. (Derav horrible fillerepisoder som den Jack-sentriske Stranger in a Strange Land...). 

Plutselig kjører man i fjerde gir på motorveien etter å ha loket rundt i 20 km/t, og det føles godt. 
 
Episoden finner dessuten sted under en svært usikker periode i serien. En lastebåt plassert et stykke utenfor øyen er lastet med tvilsomme spesialagenter som muligens kan redde Oceanic 815s overlevende, men det er tydelig at hensiktene deres ikke er helt redelige.

Episoden gjør det denne serien ble en ekspert på – den tar et komplekst emne og noe helt absurd som en tidsreisende bevissthet og pakker det inn i noe som er universalt forstått – kjärleiken og relasjoner mellom mennesker. 


DESMOND OG HANS UTKÅREDE PENNY ER TEMAET FOR EN AV SERIENS BESTE BAKFORTELLINGER (ABC)


The Constant er sentrert rundt favorittskotten Desmond Hume (Henry Ian Cusick), også kjent som mannen som tilbrakte tre år nede The Swan-luken.
 
Under en helikoptertur fra øya til lastebåten begynner Desmond plutselig å bli dårlig og det blir snart tydelig at bevisstheten hans reiser frem og tilbake mellom to forskjellige tidsperioder, som en følge av øyas fysikkmessige omstendigheter.

Han befinner seg plutselig i 1996, og klarer snart ikke skille mellom nå og da. 

Øyas sertifiserte Petter Smart-figur, Daniel Faraday (Jeremy Davies), forklarer ham at for å hindre at sinnet hans ikke lenger klarer å holde fast der det skal være, så må han finne noe som kan ankre ham – en konstant blant variablene, noe som er det samme i fortiden og nåtiden. Her kommer da forholdet hans til Penelope «Penny» Widmore (Sonya Walger) inn i bildet.  

Da det etter mye hinting ble klart at Lost hadde tenkt til å involverer reising gjennom tid inn i seriens allerede kompliserte mytologi, kjente vi på en uggen nervøsitet. 



Tidsreiser risikerer å bli ganske slitsomme, for både film og TV ser ut til å ha en tendens til å overdrive det. (Husker dere fjorårets Dark?)
 
For ikke å snakke om at det ofte kommer med en haug med plotthull ala «om du endrer noe i fortiden slik at det for resten av livet ditt alltid har vært slik, hvorfor er folk da sjokkert over det som har skjedd i nåtiden?» ala Ashton Kutcher-festen The Butterfly Effect. Tanken alene er nok til å gjøre en stakkars TV-titter utslitt.   

Grensen mellom spennende og utrolig frustrerende er med andre ord svært tynn når det gjelder tidsreiser, men The Constant har heldigvis ikke et problem med dette. 

Konseptet holdes enkelt nok slik at de fleste fatter uten for mye hodepine, samtidig som risikoen er høy. Desmond er fullstendig klar over at dersom han ikke får fikset problemet, så kommer han til å dø. 

Dessuten er den enkle detaljen med neseblodet lagt inn for å vise at symptomene forverres, så mannen blir en vandrende, tikkende og mildt sagt forvirret bombe – en mildt sagt tung følelse for et publikum som har ventet to hele sesonger på at han og dama skal finne sammen igjen.  
Det hele er mesterlig. 

Cuse og Lindelof brukte angivelig fem hele uker (tre uker mer enn vanlig) på manuset slik at alt av fysikk og tidslinjer skulle stemme, og ikke føles for rotete. Dette merkes, og er en stor del av det som gjør episoden såpass sterk. 


HENRY IAN CUSICK KUNNE EGENTLIG HA PENSJONERT SEG ETTER DENNE SCENEN (ABC)

Kremen av kremen kommer dog selvsagt med Desmond selv, og hans jakt på en «constant». Han forteller sitt livs kjærlighet Penny i 1996 at hun må ta telefonen når han ringer henne åtte år senere, om hun fortsatt føler noe for ham etter at han svek henne. 

Så, etter to sesonger med lengting og hjertesmerte, plukker Penny opp telefonen i det som kanskje har endt opp som den fineste scenen i hele serien.
 
I en nydelig sekvens hvor Cusick og Walger får vist frem sin uslåelige kjemi, får vi endelig kontakt med omverdenen og Desmond skjønner omsider hva som er opp og ned igjen. 

Det hele toppes med seriens komponist Michael Giacchino, som spiller på strengene i hjertene våre i en melodi som fortsatt bringer tårer til øyenkroken et tiår senere (sjekk ut hele scenen under). 



Det har nemlig aldri vært snakk om Jack + Kate, eller Kate + Sawyer. Desmond og Penny får resten av parene til å fremstå halvkleine Tinder-dates i forhold, og det er nesten utelukkende på grunn av disse nærmest perfekte minuttene. 

Med andre ord: Det er mye å hente i Losts senere sesonger, om man bare har tålmodighet til å komme seg gjennom sesong tre. 

Om du er en av disse mennene eller kvinnene på gata som mumler om å ha hoppet av – kanskje det er verdt å ta en ny titt? Det vil si, dersom serien noensinne dukker opp igjen på norske streamingtjenester. Hvem må vi ringe fra en halvshabby hjemmesnekret MacGyver-telefon for å få det ordnet? For vi gjør det.

Ønskereprise: 

 
Del denne saken:Kommenter nedenfor:
730s nyhetsbrev

Instagram @730no

Utgiver: 730 AS, Observatoriegaten 1b, 0254 Oslo, c/o Music Norway.
Redaktør: Janne Monsen Tveit janne@730.no. Eier: Gisle G. Stokland gisle@730.no.
Kontakt/tips: post@730.no. Utvikler: 8020. Annonsere?