nytt
Mesterlig mørk humor fra Netflix
Men én stjerne skuffer.
CHRISTER DAVANGER christer@730.no 27. mar 2018 kl. 17.46FacebookTwitterTips en vennSkriv ut

JIM CARREY-ORIGINALEN KUNNE EGENTLIG IKKE MÅLE SEG (NETFLIX)

Fjorårets A Series of Unfortunate Events (eller Den Onde Greven, på godt norsk) med Neil Patrick Harris (How I Met Your Mother) var Guds Netflix’ gave til alle leseløvene der ute.  

Etter at Lemony Snicket’s A Series of Unfortunate Events-filmen fra 2004 med Jim Carrey hastet seg gjennom tre bøker verdt av materiale og presset det sammen i en halvgod halvannen time, tok strømmetjenesten ansvaret for å fikse en adapsjon som kunne leve opp til Daniel Handlers originale 13-bøker-lange serie – som har blitt en av verdens mest makabre og absurde barnefortellinger. 

I løpet av åtte episoder tok serien seg tid til å gå grundig gjennom de fire første bøkene om Violet, Klaus og Sunny Baudelaire – tre foreldreløse på flukt fra deres nye verge, onde og eksentriske Count Olaf, som er ute etter den enorme formuen deres.  

Adapsjonen fikk både fans og kritikere til å juble verden over, hvor spesielt Harris’ opptreden som Greven og showets lojalitet mot originalmaterialet i forhold til filmen ble hyllet. 

 
 
Nå er det straks duket for andre runde av serien, som tar for seg de fem neste romanene i rekken, og det gyldne spørsmålet blir da: 

Klarer A Series of Unfortunate Events å opprettholde kvalitetsnivået, selv når den ikke har en middelmådig Hollywood-film den kan skinne ved siden av?


SESONGEN LEVERER MYE AV DET SAMME - BARE ENDA BEDRE (NETFLIX)

For de som likte den forrige sesongen er det ganske trygt å si at den nye dosen episoder også kommer til å falle i smak. 

Unfortunate Events fortsetter med den sterke kombinasjonen av og den skjøre balansen mellom dystert drama og mørk humor, som var det som satte Lemony Snicket på kartet som en av de merkeligste barnefortellingene (og nå voksenseriene) på markedet. 

Serieutviklere Mark Hudis og Barry Sonnenfield (som for øvrig skulle regissere filmen i 2004 før Brad Silberling tok over) leverer nemlig mye av det samme de gjorde i fjor, bare sterkere underholdning- og spenningsmessig.  



Nå, om dette er noe vi tenker fordi undertegnede ikke har lest bøkene og sesong to dekker materiale som Jim Carrey-filmen ikke viste oss, er vanskelig å si. 

Dog er det sant at handlingen man får se i den nye sesongen har nådd et punkt i fortellingen hvor man har kommet dypt nok inn i historien til at showet letter på sløret for større deler av mysteriet om Count Olaf og Baudelaire-barnas foreldre. 


JO DYPERE VI KOMMER INN I MYSTERIET OM GREVEN OG HANS FORTID, DESTOD HARDERE TRYKKER VI PÅ «NESTE»-KNAPPEN (NETFLIX)

Man blir mer grepet av det som skjer på skjermen, og det blir vanskeligere og vanskeligere å ikke trykke «neste», eller hva nå enn TV-versjonen av å legge fra seg boken er. Vi var underholdt omtrent hele tiden fra vi trykket start på første episode og til rulleteksten gikk på den siste av de seks anmelderkopiene vi ble tilsendt. 
 
Men, at plottet har blitt sterkere betyr ikke at humoren er latt i stikken. Snarere tvert imot.  

Vanligvis når det gjelder mørk og bisarr komedie har filmer og serier en tendens til å sette seg fast i samme, repeterende spor etter en stund og ting pleier å bli forutsigbare. Det skjer heldigvis ikke med Greven.

Stadig vekk blir vi overrasket over at Daniel Handlers verk og serien konstant topper seg selv i det bisarre, imponerende nok. Selv de tåpeligste vitsene blir fulltreffere på grunn av uklanderlig komisk timing, og vi går aldri lei. 



Casten gjør også en fabelaktig jobb denne runden. Malina Weissman (Supergirl) og Louis Hynes er, per normen, litt forglemmelige som Violet og Klaus Baudelaire i og med at de fungerer som seriens alvorlige anker.
 
Det er The Baudelaires som skal stå og se på verdenen full av store, latterlige komiske figurer og rynke med øyenbryna. Sånn bare for å understreke hvor rart Lemony Snickets univers EGENTLIG er. 

Vel, med unntak av minstejenta Sunny da (spilt av bedårende Presley Smith, med stjernekvalitet nok til å få Neil Patrick Harris til å se ut som en statist i forhold), som er og blir vår favoritt. 
 


Vi stusser fortsatt på om hele jenta kanskje bare er CGI-fantasi, men har et håp om at et sted der ute så finnes det en liten gnager av et småbarn som kan tygge seg gjennom stål uten hverken spesialeffekter eller stuntbaby. 

I år er det også slik det var i fjor – det legges ikke skjul på hvem det er som er  den ekte stjernen i showet. 


BAUDELAIRE-BARNA SELV ER IKKE EGENTLIG SÅ INTERESSANTE - UTENOM BABYEN SELVSAGT (NETFLIX)

Med alle sine forskjellige forkledninger, aksenter og stunts i løpet av disse episodene som Greven kan Neil Patrick Harris egentlig begynne å sende ut lenker til Unfortunate Events i stedet for en CV.  

Harris gjør som Harris blir bedt om, men denne sesongen skuffer han allikevel litt. Men, før vi går inn på hvorfor er det verdt å påpeke at omtrent null har forandret seg mellom slutten av sesong 1 og begynnelsen av sesong 2, på godt og vondt.

Sett bort fra at barna har vokst litt, er alt slik som vi husker det. Selv de av oss som sluker serier med samme hyppighet som man sluker Nidar favoritter på påskekvelden blir dratt rett inn i handlingen igjen på ca to sekunder, og det føles svært godt. 
 


Lemony Snicket er som å sykle en spesielt makaber sykkel – når man først har lært dens bisarre tankegang og væremåte glemmer man det aldri.   

I Neil Patrick Harris’ tilfelle, derimot, kjenner vi at vi har syklet på den samme sykkelstien akkurat litt for lenge. Vi har rett og slett gått litt lei. 

Dette er selvsagt ikke Harris’ feil – han leverer jo akkurat det rollen ber ham om, og han gjør det bra. Poenget med Greven er jo at han skal være forutsigbar til den grad at det blir tåpelig – men etter X antall «det var Greven hele tiden»-avmaskeringsøyeblikk kjenner vi at vi har sluttet å le, og venter egentlig bare på at seriens mer morsomme karakterer skal få skjermtid. 


HARRIS' MEDSKUESPILLER LUCY PUNCH ER KANSKJE SESONGENS MEST TILFREDSSTILLENDE NYKOMMER (NETFLIX)

Et primaeksempel på en av disse er Into the Woods-stjernen Lucy Punch, som er en av sesongens nykommere. Uten å røpe for mye kan vi si at Punch spiller en av Baudelaire-barnas verger, som får en større rolle videre i sesongen. 

Punch stjeler rampelyset og leverer en latterkrampe-verdig opptreden, som et friskt pust hvor Harris’ rolle har stilnet litt. 

Alt i alt er sesongen omtrent akkurat det vi ønsket oss fra en oppfølger. Samtidig som den er like skarp som den var i fjor, topper den nye sesongen forgjengeren på områder vi ikke trodde skulle være mulig. 

På tross av en litt uheldig Neil Patrick Harris-rolle, storkoste vi oss fra begynnelse til slutt, og vi kjenner at vi gruer oss til tredje og siste sesong dukker opp neste år. Her vil vi nemlig bare ha mer og mer. 

Terningkast 5. 



Anmeldelsen er basert på sesongens seks første episoder. 

Sesong to av A Series of Unfortunate Events / Den Onde Greven har premiere på Netflix fredag 30. mars. 
Del denne saken:Kommenter nedenfor:
730s nyhetsbrev

Instagram @730no

Utgiver: 730 AS, Observatoriegaten 1b, 0254 Oslo, c/o Music Norway.
Redaktør: Janne Monsen Tveit janne@730.no. Eier: Gisle G. Stokland gisle@730.no.
Kontakt/tips: post@730.no. Utvikler: 8020. Annonsere?